Det har vært stille fra oss en stund. Først klinte vi til og med enkelhet feide Team Srizon av Hagas fairwayer og kvalifiserte oss til semifinalerunden.

Gleden, åh den gleden, av å ha klart det, etterfulgt av depresjonen, åh den dypeste depresjon, da Norge ble utklasset og ydmyket av kjepphøye dansker i en ikke uviktig EM-kamp, gjorde oss totalt målløse.

Vi hadde likevel fått igjen snakketøyet før semifinalerunden som skulle spilles på Bærum GK 11. september. Jepp, du leste riktig dato.

Bushwackers var klare til å gjøre med golfligamotstanderne som Danmark hadde gjort med Norge. Ydmyke dem. Drite dem ut. Gjøre så de hadde ønsket de hadde holdt senga den 11. september 2011.

Men det var krefter- mørke krefter -  i sving. Da regnet meldte seg var Bærum GK raske med å stenge banen (hvem ga ordren?). Hvem som skulle delta i Norgesfinalen helgen 24.-25. september på Miklagard måtte derfor avgjøres ved loddtrekning.

Nå er ikke bushwackerne imot loddtrekning per se, Chelsea gikk jo videre på myntkast i europacupen i sin tid. Men vi er mot loddtrekning der reglene endres underveis.

Bushwackers var nummer to opp av hatten, og siden det var to lag fra vår gruppe som skulle til finalen ville vi vært klare. Men neida, Norges Golfforbund hadde trukket i motsatt rekkefølge. Så vi var altså lag sju av åtte, ikke lag to av åtte.

Bushwackers var ikke invitert til loddtrekningen i NGFs lokaler på Ullevaal stadion. Vi er jo svært ofte akkurat der, så en tur inn mandag 12. september ville ikke vært i veien for oss.

- Dette lukter konspirasjon og sammensvergelse på én og samme gang, raste Bushwackers’ egen Torgeir Algerøy.

Golf-Norge frykter oss. Etablissementet fryktet rebeller. Sånn er det.

Med EM uten norsk deltakelse blir det lite annet å glede seg til enn golfligaen for rasende Bushwackers-spillere, blir det ugreit å være motstander i neste års liga.

Med hjembyen London i flammer var det en litt tungsindig Bushwackers-kaptein som skulle lede laget i golfligamatch mot Amarones på Asker GK tirsdag. Rett etter å ha svingt av E18 og peilet ut golfbanen, satte kaptein-Lars  The Clash på full guffe. Mens Joe Strummer hylte ut at London is burning, peppet kapteinen seg opp.

Og leverte golfspill det luktet svidd av, selv om det tok noen hull før han var i fyr og flamme.

Han hadde satt opp Rikard Wærø og Arnstein Gloppen i single, og gitt Torgeir Algerøy oppgaven med å dra lasset i fourball. Lars hadde   ikke regnet med at han var i stand til å bidra noe særlig.  Og Torgeir gjorde jobben sin.

Torgeir er i hinderet. Først lå ballen på denne siden av bekken. Han dro fram venstrekølla og la ballen pent ca. en meter unna, på den andre siden av bekken. Her slår han seg i hvert fall ut.

I fourballoppgjøret mot Torry Einan og Vidar Karlsen var det hjemmelaget som tok første hull. Torgeir delte det neste, og vant tredje. Lars sikret hull fire (par 3), og ledelsen var oppe i to hull. Den skulle aldri minske.

Det var Torgeir som leverte  på front nine, og noterte seg da også for 22 stablefordpoeng på første sløyfe. Når da Lars sikret hull 10, slappet han av og lot kapteinen fyre av med driveren sin, brenne til med femmerjernet, for så å slukke spenningen med putteren.

Vidar og Torry spilte ikke dårlig, men Torry var ikke akkurat het med putteren sin, noe som skjenket de besøkende fra Bærum flere hull.

Amarones innskrenket  Bushwackers-ledelsen til to hull, men da Lars vant  hull 14 var fourballmatchen over, selv om 4/3 virket i overkant overlegent i forhold til nerven som lå i matchen. Det var en kamp der marginene – d.v.s. hullkantene – ikke var med Torry.

I singlematchen ble det enda  jevnere. Arnstein var stilt mot Geirr Sletbak, og Rikard møtte Vidar Hovland. I førstnevnte match ledet ingen på noe tidspunkt i matchen med mer enn ett hull. Bushwackerne vant begge første hull, men Arnstein var ikke tilbake i ledelsen før hull 15. Amarones-gutta hadde underveis helt birdiefeber, og hullet ut under par på hull 2, 4, 6 og 10. Rikard og Arnie satte birdies på hull 5 og 3.

Vendepunktet i matchen mellom Arnstein og Geirr kom på hull 14 (tilfeldigvis sponset av Det norske Veritas, Arnsteins arbeidsgiver). Begge hadde to slag i skogen eller out of bounds, men Arnstein kunne droppe ball tre etter sitt OB-slag. Geirr var ikke like heldig, fant ikke sin første ball i skogen, og hadde slått den provisoriske OB. (slo ikke ut en tredje ball fra tee) og måtte gi bort hullet da det ble klart at Arnstein ville fullføre på 11 slag.

Med ekstraslag på 5 av de 6 siste var det enklere å holde inn. Matchen ble avgjort etter Arnsteins par på hull 17, og kunne notere seier 2/1.

Rikard og motstander Vidar hadde 20 stablefordpoeng etter hull 8. Etter å ha vunnet første hull kom en litt tøffere periode for Rikard, der Vidar hadde birdie-par-birdie på de neste tre hullene, før vår mann svarte med en birdie på banens tredje vanskeligste hull. Kampen bølget mye frem og tilbake før Vidar var litt mindre dårlig på hull 18 og klarte å redde i land uavgjort med en bogey.

“…hennes tårer skulle får meg til å tenke, hennes hud, hennes lukt er i rommet, en vakker kvinne hvisker meg i øret: Tigergutt kom og ta meg”.

Strofene fra CC Cowboys’ hit fra 90-tallet dundret i hodet på Bushwackers-kapteinen natta før oppgjøret på Haga mandag 27. juni. Det var umulig å få sove. Svett våknet han opp etter at bitende tigergutter hadde omsvermet ektesenga. For å  få natta til å gå hadde han satt han opp en liste over CC Cowboys’ største hits. Den er lengre en antall fairway hits kapteinen og singlemakker Arnstein Glopppen skulle notere dagen etter. Det ble en marerittaktig kamp for de to bushwackerne.

Dog ikke kapteinens verste mareritt. Det kommer først den dagen sønnen hans ytrer ordene “pappa, jeg vil ikke spille fotball. Jeg vil spille håndball”.

Seiersgutta. Tigergutta hadde få problemer med å nedsable Bushwackers på Haga.

I fourball stilte Torgeir Algerøy nyankommet og bronsebrun etter tre uker i Italia sammen med Arve Ommedal, som slettes ikke var bronsebrun. Han virket mer grønn, sånn golfmessig og ikke på grunn av det han hadde tylla i seg dagen før.

Fourballgutta feide unna Øystein Bleie og Anders Beichmann, før de slapp Tigergutta innpå seg. Da tok Italia-Algerøy ansvar og hjemmelaget måtte takke for kampen da Bushwackers var åtte hulll opp med seks igjen å spille. Bleie/Beichmann fikk æren av å være mer i bushen enn Bushwackers.

Kaptein-Lars startet som han avsluttet forrige match. Glimrende. Han tok de tre første hullene, før han falt helt sammen og Lars Bredeby kunne sikre hull etter hull. Johnsen vant sitt eneste hull på back nine da Bredeby slo sitt utslag på et  par 3-hull litt utenfor greenen. Chipen slo han rett i sin egen bag, og meldte selv fra at dette innebærer tap av hull i matchplay.

Arnstein Gloppen kom aldri i gang mot Arne Hole. Aftenpostens dyktige skribent hadde ingen problemer med basketballdommeren fra Bærums Verk. Mens Arne Hole aldri har kunnet notere seg for hole in one, selv om hans humorspalte i Aftenposten heter nettopp det, viste den gamle bandyspilleren at han fortsatt kunne svinge køller. Midtveis  begynte han å nynne for seg selv (var det “seiern er vår” eller “se på tavla, se på tavla olé, olé olé” som han har plukket opp som akkreditert pressearbeider på diverse håndballmesterskap?). Det var tydelig at han var sikker på seier. Så pass at han like greit gjorde seg til Jesus. På hull 10 slo han hundre meter over vann inn mot greenen. Ballen var aldri høyere enn 70 cm over vannflaten, og hadde tre-fire fiskesprett før den la seg godt til rette på den andre bredden, klar for en chip og putt – og ett av mange par.

Men å kurere Bushwackers for golfspedalskhet, tok han seg ikke tid til. Selv om vi ga ham nok materiale til en hel ekstrautgave av Hole in one-spalten.

Og Bushwackers tar sommerferie med tigerbitemerker over hele kroppen.

Da forfallene kom til matchen mot Burrowing Animals, kom også  fortvilelsen.  Kaptein-Lars kikket inn i krystallkula. Analyserte drømmene sine. Nope. Niks. Nada. Det var bare en ting å gjøre. Som den hardbarka republikaner han er med sterke røtter til arbeiderklassen, røtter som ikke lar seg rive opp lett, var det et vanskelig valg å ta.

Bushwackers hadde to mann. I situasjoner som denne tenker han  “hva ville Gary Cooper ha gjort”. Gary Cooper ville ha gjort det som måtte gjøres.

Så Bushwackers-kapteinen bladde i telefonlista og fant nummeret til familien von Munthe af Morgenstierne og deres gods. Han ringte aristokratene.

Dypt inne i landet, langt fra folk, langt fra offentlig transport ligger Gjerdrum. Få folk bor der. Men et brødrepar der oppe er av det velbeslåtte sorten, og innimellom å beverte og underholde – komplett med småfolk som går rundt med sølvfat med brusende drikke og striper med hvitt pulver fintfolk putter opp i nesa – lorder, ladyer og andre seriøse old money-folk du kan tenke deg, sa brødreparet Arve og Vegar von Munthe af Morgenstierne ja til å ta en Bushwackers-runde.

De mente svingen var rusten – det er sjampisglassene de vanligvis svinger, og den svingen var ikke rusten.

Mot Burrowing Animals på Bærum Golfklubb svingte aristokratene golfkøllene med en eleganse som om det var nettopp sjampisglass de holdt i hånda.

De fikk æren av å gå i fourball mot Per Aamot ogVvera Linnekaste, og da singlegutta Lars og Anders møtte dem der hull fire møter utslag på hull fiem, ropte Arve:

“Jeg spiller mitt livs golf!”

Noe som var rart, ettersom han sjelden husker det som bare skjedde dagen før. Men han husket altså at han aldri i livet hadde spilt så god golf. De var fire opp etter fire hull.

De slapp motstanderen innpå seg, og var én opp ved runding. Men gjorde rask prosess på back nine.

Lars startet sin runde med å notere ni slag, men vant raskt de tre neste og var to opp. Han ledet med én etter første sløyfe. Anders ledet allerede med fire og så ut til å safe dette hjem.

Det skulle likevel bli litt spenning. På hull 10 utlignet Erik Gjone Lars’ ledelse, men han sikret hull 11  etter å ha slått utslaget ut på fairway på hull 9. Han slo seg inn på green derfra, og vant greit. Han vant hull 12 og 13, samtidig som Anders’ ledelse begynte å glippe.

Erik Gjone kom tilbake på hull 14, det samme gjorde Anders’ motstander Arne Horgen.

Men på hull 15 var det avgjort. Lars senket et vanvittig putt og vant hullet, og var altså dormy – tre opp med tre hull igjen. Det samme var Anders.

Lars vant hull 17, og det samme gjorde Anders. Og da ble det seier i alle tre matchene. To Rykkinn-gutter med hjelp av to finfine gutter med fiiint navn.

Amerikaneren Tim Herron hadde nok foretrukket noe tørrere vær på denne runden.

Værmeldingen for torsdagens oppgjør mot Team Srixon er opptil 10 mm med regn. For de som ikke leser mm, så betyr det noe slikt som at himmelen åpner seg og heller en enorm bøtte med vann med bare små mellomrom mellom regndråpene. Det er nesten på det nivået at det er luftdråper mellom regnet i stedenfor regndråper som flyr gjennom lufta. Lydens hastighet i 10 mm regn er så treg at du må rope fore før hvert utslag fordi ballen kommer frem før ropet hvis du venter og ser hvor den går.

Bushwackers har ikke lyst til å spille i slikt vær og ønsker å utsette kampen til solstrålene igjen bryter gjennom skylaget, gjerne tidlig i neste uke. Forhåpentligvis er motstanderen medgjørlig.

I dag morges – vel 30 timer før planlagt tee-off – kom beskjeden fra Team Srixon. På grunn av skade på to spillere. greier de ikke stille lag.

Kaptein-Lars, som hadde meldt forfall til kampen av familiære årsaker, hadde brukt helgen på febrilsk samle en slagkraftig firer til å forsvare Bushwackers-navnet.

Så kom altså beskjeden fra hjemmelaget. Ny dato er ikke fastsatt ennå, men det er svært sannsynlig at Kaptein-Lars nå kan spille kampen. Det betyr at Team Srixon må belage seg på å møte snorette utslag fra hans Srixon-driver. Det er av sine egne man skal ha det, og alt det der.

Men når vi først er inne på skader. så minner det oss på en episode fra det tidlige 90-tall. To av bushwackerne, Torgeir og Lars, hadde sommerjobb på et postordefirma på Østerås, som spesialiserte seg på dameundertøy.

Ett av gjøremålene hver arbeidsdag var å kjøre bort på postkontoret og hente posten. Dette var i god til før internett slo igjennom, og bestillingene av landets husmødre og karrierkvinner kom per post. Og det var ikke små mengder.

Så pass at det kunne være en god idé å binde bunkene med brev sammen, på en eller annen måte.

“Har dåkker strækk?”, halvveis spurte, halvveis foreslo den nordnorske postbetjenten.

“Neeeeei”, svarte Lars, “men æ har en gammel ankelskade”.

Og så haltet han ut av postkontoret og gikk i butikken og kjøpte seg to skolebrød og en halvliter glasscola og lot Torgeir gjøre jobben ferdig.

T. Algerøy dropper ballen etter en tur i bushen.

Vår eminente fotograf Anders Hammargren tok en tur til kampen selv om han var satt på benken denne gangen. Under følger noen av de beste bildene, spesielt interesserte kan klikke seg gjennom til hans blogg for en lengre bildeserie.

Arnstein pitcher på hull 13

Lars trår til med driveren på hull 12

Lars i trøbbel

Rikard konstanterer at par-putten på hull 13 går utenfor hullet, mens Turid og Hilde puster lettet ut.

De fleste i flighten beundrer Torgeirs utslag på hull 11, men Halvorsen er ubekymret.

Lars er mellomfornøyd med nærspillet sitt

Rikard vet ikke om han skal være fornøyd med at utslaget landet på green eller misfornøyd med at det havnet 10m til venstre for der han siktet.

4. mars 1976. Det nordirske, ikke spesielt velfungerende, parlamentet i Belfast oppløses og den lille provinsen blir nå direktestyrt fra London. Samtidig, i den sørtyske byen Oberstdorf setter en ung nordmannved navn Geir Ove Berg fra den lille bygda Furnes ett eller annet sted mellom Hamar og Brumunddal  utfor storbakken. 173 meter nedover en av hoppsportens  klassiske bakker svever han, og setter med det verdensrekord.

Lars Grini hoppet i 1967 150 meter i Oberstdorf. Ha ha ha! Det er jo ikkeno mot Geir Ove Berg som hoppet 173 i 1976.

Bushwackers-kapteinen har ikke vært i Oberstdorf, men både bakken i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck har han  tatt nærmere i øyesyn. Det samme med skøytestadion i nederlandske Deventer.

I Deventer hentet Sten Stensen hjem seieren på 1500 meter under allround-VM i 1973, men ble slått sammenlagt av Sveriges Göran Claeson.

Sten Stensen tok for øvrig gull på 1500 meter under vinter-OL i Innsbruck i 1976.

Sten Stensen var ikke med og spilte da Bushwackers møtte God Gammel Årgang på Bærum Golfklubb torsdag 26. mai 2011. Det var derimot Finn Halvorsen, som ikke greide å kopiere Stensens gull i hoppbakken i 1976-OL, men endte på 35. plass i den store Bergiselbakken og 37. plass i den lille.

Finn Halvorsen slår nok et perfekt innspill

Det var ikke smått meritterte idrettsmenn Bushwackers møtte til dyst, selv om Sten Stensen altså ikke var med.

Geir Ove Berg åpnet med å slå kortere enn dametee, noe vi raskt konkluderte med at var det samme som å lande på kulen. Johnsen tok første hull mot 173-metersmannen fra Oberstdorf. Han var nær ved å ta hull to også, men tok det tredje og var to opp. Deretter vant de hvert sitt. Da de rundet var det A/S.

Men de første ni var bare for ovarrennet å regne for den gamle skihopperen fra Hedmark. Hull 10 var hoppkanten, og han fløy og fløy de neste hullene.  Han vant resten. På green på hull 14 ble han bedt om å lande, for da hadde han avgjort matchen.

Kaptein-Lars hadde taket på Geir Ove Berg i åpningen av matchen. Men så...

Torgeir Algerøy slet enda verre. For å drive etter Finn Halvorsen var som å hæppe etter Maradona eller hoppe etter ja, du vet hvem. Algerøy var aldri inne i matchen. På 14. hullet var det håndtrykk og takk for kampen.

Både Johnsen og Algerøy leverte tidvis bra golf på sitt nivå, og kunne notere godt med poeng. Men mot to atleter av verdensfomat med halvparten i handicap, handicap de begge spilte til, ja, da var Bushwackerne sjanseløse.

I fourballmatchen stilte vi med nylig kronede norgesmester i oldboysfotball, Rikard Wærø, og tidligere eliteseriespiller i basketball, Arnstein Gloppen. De sleit underveis mot Turid Støle og Hilde Oftedal som slo snorrette og stabile utslag (de var vel egentlig aldri utenfor fairway). Når Turid senket en åttemetersputt på hull seks og utliknet forspranget Bushwackerne hadde opparbeidet seg på de første hullene så de seg aldri tilbake og jentene ledet resten av veien. Men etter litt godmodig erting fra Bushwackers om at de hadde gått for hardt ut ble nervene vanskelige å håndtere for de to God Gammel Årgangrepresentantene. Jentene klappet sammen med mer overbevisning enn lungene til John Wayne på siste to hull etter sterk driving og adrenalinfokuserte innspill fra Wærø/Gloppen.  Par-par avslutning ga deling og kronet et Bushwackers-comeback til kremt, kremt tjue i stil.

Min app er større en din!

Vi skal ikke skryte på oss å være folk som kan forskjell på claret og beaujolais, vi er vel mer av “blir’u drita av’n, ja da er’n god nok”-typen av vinnytere. Det vi derimot behersker til det fulle -  i tillegg til vanlige ting som engelske ligatabeller 1970-94 – er teknologi.

Og med app-en Golfshot GPS lastet inn på telefonen, kan bouquet rett og slett være bouquet for alt vi bryr oss.

God Gammel Årgang, vær klar for å møte den nye vinen.

Torgeir har både flest poeng og best gjennomsnittscore.

Lars spilte sin første runde i konkurransen og spilte bedre enn både Rikard og Eirik gjorde i sine debut-runder. Anders hadde blant annet en birdie underveis på sin andre runde på Holtsmark, som han dermed har spilt ferdig. 42 poeng er en solid sammenlagtscore.

I uken som kommer skal Torgeir, Rikard, Lars og Arnie spille golfligakamp på Bærum, så disse kommer sannsynligvis alle til å la denne runden telle i Wack Bush. Arve må komme i gang for å rekke å nå rundt alle banene.